Blog

Jeg er glad i utfordringer og har tatt mål av meg i å lese de bøkene som figurer på topp av lister over “verdens beste bøker”. I den prosessen har lest bøkene ut fra vår tids ståsted og vurdert hva boken gir meg som leser i dag, og helt valgt å se bort fra bokens betydning i et historisk perspektiv. Jeg har en stygg mistanke om at disse listene er preget av litteraturhistoriske kriterier.

På sporet av den tapte tid – Proust

Min samboer var generøs nok til å gi meg første 3 deler av «På sporet av den tapte tid» til min bursdag. Siden jeg av og til har spøkt med at jeg skulle lese den fikk jeg en liten utfordring der.

Og nå er første milepel nådd. Jeg har lest første bind, så nå er det kun 12 igjen. For å hjelpe alle dere der ute som sitter på gjerdet og lurer på om dere skal gi dere i kast med den presenterer jeg her mine inntrykk.

Proust var veldig opptatt av botanikk. Combray, som første del heter, er landsbyen Proust vokste opp i. Her fordrev han barndommen med inngående studier av blomster og kirker. For å beskrive dette bruker mange ord. Omtale av en blomst kan lett ta en side eller to, uten overdreven bruk av punktum. Berømt er også bokens begynnelse, 20 sider om en som ligger og ikke får sove.

Der har vi i noe grove trekk oppsummert den ytre handlingen.

Man kan vel si at en vel så viktig del av handlingen foregår på det psykologiske planet. Som verkets tittel kan tyde på så handler dette om en søken etter tiden som var. Combray handler således om hvordan den voksne forfatteren husker sin barndom. Og det mest iøynefallende er at han var opptatt av blomster.

Proust skriver ikke uventet meget godt. Og meget poetisk. Derfor blir faktisk skildringen interessant lesning, selv om jeg må konsentrere veldig for å holde tråden.

Når det er sagt, så har jeg til hensikt å gå videre med del 2. Jeg må nok pensjonere meg for å få litt fortgang med de 3000 sider.

En liten saksopplysning: Verket består av 15 deler. Hvor mange bind varierer med utgivelsen.

I rekken av populære anmeldelser har vi i dag kommet til:

På sporet av den tapte tid, del 2: Swanns Kjærlighet

Swann er en person den unge Proust beundrer og som dukker opp av og til i Combray. Han er en kunnskapsrik, beleven kunstkjenner med gode bekjentskaper og manerer. Dette er tross alt “la belle epoque”.

I Swanns kjærlighet har vi hoppet tilbake i tid, før Prousts fødsel. Boken handler om Swanns først avmålte forhold til en ung, noe lurvete dame etter datidens målestokk, deretter en besettende kjærlighet til den samme. Som vanlig er historien omtrent blottet for ytre handling, i alle fall i forhold til antall sider den dekker. Proust elsker digresjoner som kan gå over mange sider. En som gjorde inntrykk på meg var beskrivelsen av en musikalsk frase som grep Swann meget. Det resulterer i 4 sider om disse få fiolintonenes innvirkning på hans sinn.

Man kan spørre seg; er dette kjedelig? Svaret er vel som så ofte, “it depends”. Jeg har kommet frem til at for å lese Proust må man ha god tid. Sjelden leser jeg mer enn 10-20 sider om gangen, og jeg må lese langsomt, av og til samme avsnitt flere ganger. Begrepet avsnitt er her en metafor. Boken har knapt avsnitt, og setninger kan gå over en side. Proust elsker innskutte bisetninger og er glad i doble negasjoner. Punktum har han et mer anstrengt forhold til. Prøver man å lese fort mister man detaljene og det blir ulidelig kjedelig. Men for Proust gjelder virkelig at “the devil is in the details”. Han har et ualminnelig uttrykksfylt språk, spekket med fantastiske bilder og formuleringer, og han virker som en unik menneskekjenner. Konklusjonen er; perfekt pensjonistlektyre.

Nå sitter jeg i en vakker blomsterfylt hage, og har begynt på “I skyggen av piker i blomst”. Foreløpig ikke noen piker her, men mye blomster. Perfekt.

Don Quiote – Cervantes

Boken er lettlest og underholdene, tildels morsom. Men jeg la den fra meg etter å ha kommet halvveis. Den ble da etterhvert ulidelig kjedelig da forfatteren synes å ha gått tom for ideer, og bare lar de samme handlinger (sketsjene) gjenta seg gang på gang.

Moby Dick – Herman Melville

Denne boken, ved siden av Proust, er den som har gitt meg mest leseglede av 10 på topp bøkene. (etter å ha lest 4 av dem). Innholdet burde være velkjent, men boken er på ingen måte en røverroman om hvalfangst. Den er forbausende moderne bygget opp og veksler mellom faktaopplysning om hvalen og om menneskesinnets irrganger og dets søken.

Det må sises at noen kapitler som omhandler hvalens (den store levitan) fysiognomi og væren kan være noe langsomme, men alt i alt en fremragende bok. Blant de beste jeg har lest.

Tonen slås an med den første setningen i boken “Kall meg Ishmahil”. Den har et vell av referanser til Bibelen, en bok jeg ikke kjenner alt for godt, men den inspirerte meg faktisk til å lese avsnitt i den gode bok. Forsåvidt interessant, boken har jo absolutt betydning for vårt samfunn og kultur.

Ulysses – James Joyce

For å få utbytte av Ulysses bør man lese Homer og Heraklit først. Jeg har prøvd 3 ganger opp gjennom årene, men har ikke kommet lenger enn en tredel. Boken er på ingen måte tunglest som feks Proust, men jeg har problemer med å la den fenge meg. Selve handlingen er banal, men den er befengt med referanser som er vanskelig å få med seg uten en grundig kjennskap til antikkens litteratur. Sist gang jeg prøve leste jeg en guide på internet foran hvert kapittel for å få med mer av innholdet, og det hjalp. Men akk, den ble allikevel etterhvert liggende.

Anna Karenina – Leo Tolstoj

Denne boken har en tendens til å toppe listen over de beste bøker. Jeg må innrømme at jeg ga meg etter drøye en tredel. Igjen en berømt åpning; «Alle lykkelige familier ligner hverandre, hver ulykkelige familie er ulykkelig på sin egen måte». Men deretter? Jeg sliter litt i å la meg engasjere av tragisk kjærlighet og utroskap i det russiske samfunnet på 1800-tallet. Som en historisk roman er den kanskje givende, men lite relevant i vår tid. Selvfølgelig er den godt skrevet, men…

Hundre års ensomhet – Gabriel Garcia Marquez

En knakende god bok! Som fikk meg til å lese «alt» av Marquez. Unødig å si, men hans magiske realisme r ekstremt engasjerende. Når det er sagt så får jeg føye til at de øvrige bøkene hans i stor grad handler om det samme, og tildels gjentar seg selv. Men gode er de. Et lite unntak er «Generalen i sin labyrint» som handler om Simón Bolívar. Den er en god historie om den store kriger og hans problemer, og er også historisk interessant.